http://tamina.bloghog.no/
Ja, sånn kan det gå.
Nye veier
Kommentarer (3)
Skrive en kommentar | permalink
Utforkjøring
Etter å lest om Villbåstingens ferd på veien, dukket plutselig et minne opp fra det blå. Jeg hadde nettopp fått lappen, og elsket å kjøre bil. Kan hende er det slik for de fleste, at de elsker å kjøre bil når lappen er flunkende ny. Jeg satte meg bak rattet så snart jeg hadde en mulighet, om det så var å handle på nærbutikken rundt hjørnet. Vet at det var litt ekstremt, men jeg tenkte hverken miljø eller mosjon. Jeg tenkte bare “kjøre kjøre kjøre kjøre”. Vi bodde på Vestlandet, veiene var ikke akkurat flotte, for å si det mildt. Fjellsiden ruvet bratt og nifs rett opp på ene siden, og fjorden lå dyp og grønn på andre siden. Som regel var det bare en liten kant av sement som skilte bilene fra stupet ned mot den mørke evigheten som kunne glitre innbydende noen ganger, men som lå truende og fryktelig skummel de andre gangene. Særlig når vi kjørte. Noen ganger var det så skummelt at jeg fikk nesten lyst å lukke øynene, men det var jo for dumt. Heldigvis var det forbedringer på vei, bokstavelig talt. Den ene tunnellen etter den andre dukket opp, og ferden ble straks mye bedre og tryggere.
Vel altså, denne turen som jeg kom til å tenke på, endte jo godt, la det være sagt med en gang. Jeg hadde som sagt nettopp fått lappen, og hadde satt meg bak rattet, bare for å ta meg en liten tur. De to eldste ungene mine satt i baksetet. Jeg hadde ingen andre mål med denne turen enn å kjøre. Etter ca 15 minutters kjøring, fant jeg ut at det sikkert var på tide å snu. Så da jeg kom til en passe fin lomme, der de var i full gang med utbedringer og tunnellarbeid, stoppet jeg der, rygget forsiktig for å vende nesa hjemover igjen, … og rygget rett utfor en kant som jeg overhodet ikke hadde sett. Kanten var på ca 1 meter, og var aldeles umulig å kjøre opp igjen. Ingen folk i sikte. Ingen mobiltelefon. Ingen biler. Bare jeg og to småunger i en volvo stasjonsvogn. Ungene var så små at de ikke kunne hverken dytte eller løfte bilen. Det var for langt å gå tilbake.
Jeg kjente underleppa dirre faretruende, men dette var jo min egen feil. Husker jeg angret fryktelig på at jeg hadde kjørt utover langs fjorden på en slik måte. Bare for å kjøre bil! Aldri mer i hele verden om jeg skulle kjøre bil! Jeg gikk ut av bilen for å se hvordan situasjonen var, og jeg ble ikke oppløftet, nei. Dette så helt umulig ut.
Heldigvis kom det en bil kjørende mot oss, og jeg stoppet for å spørre om hjelp. Det var en snill dame som stoppet, og hun var mer enn villig til å dra meg opp, så vi festet et solid tau i hennes og i min bil, og satte i gang med å dra bilen opp. Men bilen min lot seg ikke rokke.
Plutselig kom en haug med arbeidsmenn ut av tunnellen (som ikke var ferdig ennå). Jeg tror det var 6-8 menn. De hadde hodelykter, og kanskje de hadde hakker også, jeg vet ikke. Men de kom liksom slentrende ut av fjellet. En av dem kom bort og sa at dette ikke gikk an, å kjøre opp sånn, det var helt umulig, altfor bratt. Der og da kjentes det ut som om jeg måtte forbli der resten av livet. Aldri mer skulle jeg komme meg opp og vekk fra dette marerittet. Men så begynte ting å skje. En av mennene fant en palle som de plasserte under bilen min. Tauet var fremdeles festet til den andre bilen, som den snille damen kjørte, og mennene med hodelykter sto bak og dyttet. “Kjør på!” ropte de, men bilen rikket seg fremdeles ikke.
En av mennene baket på ruten min, jeg sveivet ned. Han spurte om jeg hadde noen bremser på. “Bremser?” nesten ropte jeg, “hva slags bremser skulle det liksom være???” Det var da vel innlysende at jeg tråkket på gasspedalen og ikke bremsene i en slik situasjon. “Tja, håndbrekket for eksempel?” Stemmen hans var vennlig og ufattelig tålmodig. Likevel var det som å få en kalddusj. Håndbrekket, ja, det sto jo selvsagt på. Med en gang det ble tatt av, så glei bilen pent og pyntelig opp på veien igjen. Jo, jeg tror jeg husket å takke, men jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle kjøre bil. Aldri mer i hele mitt liv om jeg skulle kjøre frivillig!
Jeg har forresten lært å aldri si aldri. Jeg elsker fremdeles å kjøre bil.
Sorg
Det er mye som skaper sorg her i verden. Som oftest skjer det ikke her i huset. Joda, jeg har jo kjent på det her også, men som regel er det småtteri i sammenlikning med mye annet. Leste om flom i USA, der barn ble tatt av flommen, og der de voksne ikke klarte å redde dem. Min sorg er bare et frimerke i sammenlikning. Ikke det engang.
Når de jeg er mest glad i har det vondt og vanskelig, så kjenner jeg maktesløshet og fortvilelse krype innover meg. Sorgen de andre opplever blir min egen sorg, hvertfall nesten.
Noen jeg kjenner og er glad i har det vondt og vanskelig. Jeg står på sidelinjen og er bare en tilskuer. Skulle ønske at jeg klarte å holde en slags paraply over dem, en paraply som skjermet for sorg og elendighet. Men vet ikke om slike paraplyer finnes.
Kan hende må jeg heller være en skål som samler opp etter knall og fall.
Men det er heller ikke lett.
På vei til jobb
I snart fire uker har jeg hatt en annerledes vei til jobb. Faktisk så har jeg hatt en annerledes jobb også, for jeg har vært i praksis på en skole som ligger i skogkanten, ikke så langt fra der jeg bor.
For å komme meg dit, kunne jeg ha fulgt asfaltveien og kjørt en omvei, men jeg har valgt å gå gjennom skogen. Bare en gang trengte jeg paraply.
Skogen er ikke stille. Det knekker litt i kvister når jeg tråkker i vei bortover stien. Fuglene kvitrer så høyt at til og med jeg hører dem. Suset i trekronene er heller ikke så altfor stille, for jeg merker det langt inn i sjelen når jeg går innimellom de høye trærne. Skogbunnen har vært dryssende full av hvitveis, men nå er de i ferd med å bytte plass med andre vakre vekster. Har sett skogsfioler også.
Et sted er det ekstra mye fuglebærsj, så jeg har nok skjønt at jeg er like i nærheten av et fuglerede.
Omtrent halvveis har noen laget en provisorisk liten bro over en liten sjenert bekk. Ja, jeg syns den ser litt sjenert ut, for den er ikke så stor og bråkete akkurat, bare stor nok til å glitre i solstrålene som smyger seg ned mellom trærne. I løpet av sommeren tørker den helt sikkert opp, den pleier det.
Stien er full av røtter, så det er fristende å la blikket hvile på bakken, men om jeg løfter blikket og ser opp, så skimter jeg himmelen.
Det er en perfekt start på dagen å gå til jobb.
Musikk i månelys
Vinger i natten
gir meg vind i håret.
Lyset fra en ildkule uten lys
bader i tårene mine,
men jeg smiler
for dagen er her
Tonene har fått vinger,
de danser i lys av månen.
Hendene mine var fulle av gull og diamanter.
Skjelvende dugg fra en månestråle
faller på øynene mine,
men jeg smiler
for du er her
Celloen gråter i kveld
i møte med fløyten min.
Fanger opp lyset i øynene dine,
gir meg et hav av lykke
som sakte
synker med solen
Ensom, jeg????
Neida, jeg er vel ikke ensom.
Eller er jeg det?
Jeg har fire søsken som jeg kan ringe til når som helst, og besøke anytime. Jeg vet jeg er velkommen til dem alltid.
Jeg har mange venner.
Er med i en syklubb som aldri syr.
Har koselige kolleger på en jobb hvor jeg trives.
Har barn,
barnebarn,
elever
og nabobarn.
Men
noen ganger,
ofte faktisk,
kjenner jeg meg alene sammen med alle disse som jeg er sammen med.
Jeg er bestandig en der de er to.
Jeg er bestandig “jeg” der de er “vi”.
Er det dette som er å være ensom, mon tro?
Hvis ….
Hvis jeg var skog
i regnvær,
så ville jeg
stått helt stille
bare puste og hvile
mens regnet
kjærtegnet meg.
I natt så drømte jeg ….
Jeg drømmer ofte, men ikke alltid jeg husker drømmen når jeg våkner. Men i natt drømte jeg noe vakkert, og jeg klarer liksom ikke å glemme det.
Jeg drømte at jeg kjørte på en vei som gikk langs havet. Bølgene glitret i solen, men de var ganske høye. Jeg kjente en slags skuffelse over at jeg ikke hadde badet i havet denne sommeren, og at nå var det for sent. Plutselig oppdaget jeg at det var jo i begynnelsen av sommeren, og jeg ble kjempeglad. Så kom vi til et hus, der var det mange mennesker, noen jeg kjente fra før, noen ukjente og noen som kjente foreldrene mine og som husket meg da jeg var liten. Plutselig var vi ute på en stor eng, eller hage eller noe, og jeg satt ved et bord og skulle spise. I begynnelsen var det sol og fint vær, grønt gress og bladrike trær. Det var så vakkert der. Mens jeg satt der og skulle til å spise, så var det natt. Jeg oppdaget stjernehimmelen. Det var som om hele drømmen bare var stjernehimmel. Jeg kjente følelsen av uendelighet og skjønnhet. Alt annet rundt meg ble borte, og jeg mistet nesten pusten. Så fikk jeg øye på stjerneskudd, og tenkte at jeg måtte skynde meg å ønske meg noe. Det kom flere stjerneskudd, og jeg så stjernene som fløy over himmelen. Ikke nok med at jeg så stjerneskuddene, men jeg hørte dem også. Som svake smell lød de på en diger, stjernestrødd himmel.
Så våknet jeg.
Uten ord
Vindpust i skumringen, trenger ikke ord.
Bølgeslag mot stranda.
Smilet fra et lite barn, eller fra en venn.
Berøring av et medmenneske.
Skyer som sakte velter seg i en blå evighet.
…
De trenger ingen ord,
de snakker høyt likevel.
Barndomsminner
Broren min skal gifte seg! Og i den forbindelsen kommer plutselig noen barndomsminner sprettende fram. Tøffe, gode, kjære broren min som bare er 2 år yngre enn meg. Jeg pleide av og til å passe på han, men tror nok egentlig han passet like mye på meg. Men han er altså gutt, og dermed mye tøffere enn jeg.
Husker at han hadde besøk av to kamerater, begge to var eldre enn han. De skulle sove på låven. Jeg var jente og fikk ikke lov! Plutselig skrider en plan sakte fram i hodet mitt. Rett etter at guttene har rigget seg til i høyet på låven går jeg til aksjon. Jeg smyger meg inn på låven via fjøset, altså motsatt vei av hva guttene gikk. De gikk inn låvedøra, slengte ned soveposer og utstyr fra låvebrua, før de hoppet etter.
Jeg smyger meg inn via fjøset, og passer på å lirke krokene på etter meg, på utsiden så klart! Lister meg så stille jeg overhode kan, holder nesten pusten når jeg kommer til den innerste døren. Samme prosedyre der, lirker kroken på etter meg. Så står jeg på låven, under låvebrua, med en vegg av høy foran meg. Og på toppen av den veggen ligger tre tøffe gutter som kanskje skal overnatte i høyet denne natta.
Jeg går tett inntil høyveggen og hører at de prater (men har ikke sjanse til å høre ordene deres!) Så begynner jeg å ”grafse” i høyet. Praten stopper opp og guttene blir stille der oppe. Jeg stopper også med å lage lyder. Slik holder jeg på en liten stund, når de prater lager jeg lyder i høyet, og når de var stille, så var jeg stille også. Plutselig roper de navnet mitt, men jeg sier ikke et pip en gang.
”Vi sjekker”, sier broren min tøft. Dermed hopper de opp på låvebrua, løper ned til fjøsdøra for å komme inn under låvebrua, men der er jo kroken på, og da kan det jo ikke være noen der inne. Dermed springer de inn til mor. Og det er der jeg finner dem da jeg omsider dukker opp.
”Det spøker på låven deres” sier han eldste (han som var eldre enn meg!)
”Nei, da” sier mor, ”det finnes ikke spøkelser!”
”Men det er garantert ikke et menneske!” sa han andre skråsikkert.
Ingen av guttene overnattet på låven den natta. Og jeg, jeg følte meg kjempeslem.
Neste dag måtte jeg vise guttene hvordan jeg hadde kommet meg inn på låven via fjøset.
Herlige barndom!
