Skuffelser baserer seg på forventninger. Dersom man ikke forventer noe, så blir man heller ikke skuffet. Jo større forventninger, dess større skuffelser. Da skulle man jo tro at hvis forventningene var små, så ville også skuffelsene være små.

Jeg har levd med en forventning, mer eller mindre i 8 år, ikke så altfor stor egentlig, men fallet var digert likevel, og jeg griner så tårene spruter, for jeg ble så inmari skuffa i dag. Forventningene sto absolutt ikke i stil til det jeg føler akkurat nå.

Måtte bare få ut litt av det som romler rundt i hodet mitt. Innerst inne så ligger et lite håp om at ting vil ordne seg. De pleier det som regel. Men tårene siler og jeg kjenner meg så inmari skuffa og ubrukelig!

Noen vil sikkert skynde seg og si at jeg har jo mye å være glad for, og det har jeg fremdeles. Ungen min har det jo mye bedre, og jeg får nye utfordringer, og alt det der. Og jo, det hjelper!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei, kjære bloggevenner! Jeg klarer ikke å slutte å glise i dag. Kjennes ut som jeg svever!

Flere grunner til det, men den største grunnen er nok at det ser ut til at Sangfuglen min begynner å ha det godt. Nå kjenner jeg henne igjen, og vi har det mye bedre her hjemme alle sammen.

Noen av dere har jo fulgt med i høst og vinter på hva som har skjedd her hjemme, og derfor forteller jeg at det er vår i stua. Vår på mer enn en måte!

Men det er en annen grunn også. I dag ble jeg spurt om å holde foredrag om det å ha en hørselshemming. Jeg ble spurt om å gjøre noe som jeg har fryktelig, fryktelig lyst til å gjøre!!!!

Er det rart jeg svever?

Ha en god helg alle sammen!

Sender klemmer i øst og vest, og sør og nord! Glade smil til dere alle!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her åpner vi hjertene våre, og legge det fram for alle. Her vrenger vi sjela og spyr ut all møkka vi har dratt på i lengre tid. Her synger vi ut våre lengsler og smerter. Vi proklamerer vår store kjærlighet. Vi velsigner og forbanner. Vi ler og vi gråter. Vi gleder oss sammen og vi sørger.

Her på bloggen oppfører vi oss slik som vi er, slik som vi vil være, og slik som vi burde være. Her tør vi. Her er vi ikke så sårbare som i det virkelige liv.

Her på bloggen ser vi ikke valker og kviser. Store neser er skjult bak vakre ord.

Her på bloggen finner vi innsiden først.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slaget traff så hardt at jeg nesten mistet pusten. Men jeg reiste meg opp igjen. Jeg skulle så klart tilgi. Ikke noe problem det, tenkte jeg. Bare å late som om det aldri hadde hendt. Gå videre og glemme smerten som jog gjennom hele kroppen. Klart jeg skulle tilgi. Klart jeg skulle glemme. Desuten var jeg jo en kristen, og da tilgir man jo. Ikke sant? Men smerten hadde knust noe, jeg klarte ikke å glemme. Trodde at tilgivelsen var umulig, – helt til jeg lærte hva tilgivelse var. Å tilgi er å bestemme seg for å ikke ønske noe vondt over noen. Å ikke ønske noe vondt for hverken han eller henne eller de eller noen.

Nå klarer jeg av og til å reise meg opp uten å kjenne smerten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Våren var i ferd med å gå over til sommer. Vinden hadde noe magisk med seg, eller var det trekkfuglene som slo med vingene? Jeg er ikke helt sikker. Husker at båtturen ut til øya var som å legge verden bak meg. Stress og kav sto igjen på kaien og vinket da den vesle båten tøffet ut mot havgapet. Foran oss lå tre dager med eventyr. Vi skulle bo på en hytte, lære om livet i fjæra og om fugler.

Tidlig på ettermiddagen gikk vi i land på ei øy nede på Sørlandet et sted. Solen skinte rett ned på havbunnen, og vi kunne se alt mulig slags spennende der nede. Dessuten fikk vi en sterk trang til å hive oss uti de smilende bølgene. Men akk som vi angret, for det var iskaldt. Sommeren hadde tross alt ikke grepet taket ennå.

Ja, jeg vet det, dette er en fiskehistorie, og her kommer det. Venninnen min og jeg lånte sykkel og tråkket i vei på kryss og tvers på øya. Veien gikk langs hele øya, og vi syklet forbi de mest idylliske hus og hytter du kan tenke deg. Omtrent midt på øya var det et bittelite, hvitt posthus, og like i nærheten var det en brygge. Ut dit syklet vi akkurat idet solen la seg ned i havet med et rødt teppe over seg.

Havet var stille, trærne beveget seg ikke. Tror kanskje fuglene sang aftensangen sin, men jeg hørte det ikke. Vi satte oss på bryggekanten og stirret helt paralysert på skjønnheten rundt oss. Da var det vi oppdaget den fantastiske verden som lå skjult under bølgene. Det var ganske dypt under oss, og glassklart vann. På bryggekanten, den delen som lå under vann, satt det masse blåskjell, tang og tare og noen bittesmå sjø-anemoer, hvertfall noe som liknet. Vi la oss på magen for å få bedre utsikt, og da så vi en liten stim med fisk, ca 15 cm store.

Vi lot hendene våre gli ned i vannet, og fiskene skvatt unna som skremte mus. Men vi lot hendene våre ligge og kjenne på strømningene etter småbølgene. Etter en liten stund kom fiskene fram igjen. De svømte nærme hendene våre, og jeg skjønte plutselig hvor tomme de var, hendene.

Vi slet løs noen blåskjell, knuste dem og dro ut innmaten. Og så holdt vi det forsiktig ned mot småfiskene. Jeg holdt pusten da de kom helt bort til oss og spiste av hendene våre. Jeg kjente at de nappet og rykket i blåskjellmaten. De var ikke så redde oss lenger, tror de skjønte at vi ville være venner med dem!

Solen forsvant, og da kom nattekulda krypende. Vi reiste oss nesten andektig opp og vinket farvel til våre nye venner.

Sykkelturen tilbake var bare nydelig. Når jeg nå mimrer om de tre dagene vi tilbrakte på den øya, så kjenner jeg at jeg vil tilbake.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bloggetreff hørtes så skummelt ut, men akk så spennende også. Jeg hadde så lyst, men turte ikke, eller turte jeg? Mens regnet plasket ned utenfor stuevinduet mitt fant jeg ut at jeg turte.

Under regntunge skyer kjørte jeg mot Røyken. Vindusviskeren gikk fram og tilbake med korte intervaller. Trafikken fløt fint, og jeg hørte på musikk. Plutselig fikk jeg helt "hetta". Hvor var det vi skulle møtes? Og hvem ringer jeg til dersom jeg ikke finner fram? Argus? Alvekvinnen? Konglo? Madjoy? Nalleballe? Nei, det måtte vel bli til Simonsen, men hva mer enn Simonsen? 06? I tankene mine ringte jeg opplysningen for å få telefonnummeret deres. Og jeg visste hva de kom til å si. De kom til å spørre om jeg skulle på eventyr. Jepp, skulle jeg svare, jeg skal på eventyr! Bloggetreff er et eventyr, og jeg har vært på eventyr i dag!

Jeg skjønte at her blir veien til mens jeg går. Bilen kjører i jevn fart mot Røyken, mot mitt aller første bloggetreff. I magen er det sommerfugl-valsen. Jeg spekulerer så på om jeg kommer til å skjønne hvem som er fra bloggen.  Ja, jeg var skikkelig nervøs!

Framme i Røyken parkerer jeg bilen min. Regnet siler stille ned, og det ser ikke ut som et sted med mye folk eller mye trafikk. Ser nesten ut som en gammel nedlagt togstasjon. Men jeg lukter mat!

Før jeg rekker å finne døren, kommer enda en bil sakte inn på parkeringsplassen. Jeg føler at jeg er skikkelig uhøflig og nistirrer inn i bilen for å se om personene i bilen ser litt bloggete ut. Det gjør de, hvertfall en av dem. Alvekvinnen! Hun har jo hatt bilde av seg selv på bloggen en stund, så det var et kjent fjes.

Døren er på baksiden. Jeg fant den. Tuslet meg inn og gikk opp en ganske bratt trapp. I hodet mitt funderte jeg på hva som kom til å vise seg for meg bak neste sving. Kjentes ut som om jeg smøg meg framover. Inn en dør kunne jeg se flere mennesker, smilende mennesker som pratet og lo.

Plutselig var jeg der bare, midt i eventyret. Der var Konglo, koselig og smilende. Fikk til og med klem av henne! Og der var Madjoy, med livlige øyne som lo og smilte. Og Simonsen med den herlige dialekten! Kan ikke huske at jeg har likt dialekten så godt før, men Ålgård-dialekten var ikke så verst! (Joda, jeg hørte at det var litt avslepent, heldigvis!) Etter noen små minutter dukket mannfolka opp, to stykker. Argus, som har dratt dette bloggetreffet igang entret scenen med smil og kamera. (Så ikke at han fotograferte, jo han fotograferte noen detaljer på et hus oppi åsen et sted) Argus er en klok mann, omsorgsfull og klok, akkurat som jeg trodde, men jeg trodde han var gammel! Nalleballe kom også. Han hadde et rolig og koselig vesen. Alvekvinnen kom inn døren, og jeg syns hun passer navnet sitt, alvekvinne, ja, det er akkurat det hun er, en liten alv! Og hun hadde såklart med seg den søte tvillingmagen sin!

Hva vi snakket om? Jo vi snakket om alt mellom himmel og jord, tror jeg, akkurat slik venner pleier. Så spiste vi god mat. Jeg er mett ennå, jeg.

Men det er en ting jeg virkelig lurer på. Hvorfor jeg vurderte å snu underveis?? Har ikke svar på det lenger.

Dette var bare koselig. Hilser til dere alle som var der og sier tusen takk for en alle tiders koselig ettermiddag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kommer flere bilder, men jeg må ha hjelp til å endre på dem så de kan legges ut på bloggen. Men nå har de fått både øyner og pels. Dessuten er de nysgjerrige på livet. De valser og går omkring i buret.

Syns de er litt søte, jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsker å dra på fisketur, men ikke å få fisk! Stakkars fisken som tror han skal få mat, og så blir han halt opp av vannet og drept. Huff, jeg syns det er fælt. For å være ærlig, så kune jeg ha fisket uten krok, og det hadde vært artig bare det! Så jeg innrømmer at jeg elsker å dra på fisketur, og da mor og far inviterte meg med på fisketur et sted på atlanterhavsveien, på en bro, takket jeg ja. I mitt stille sinn håpet jeg at fisken hvertfall ikke ville bite på min krok.

Vi stilte oss opp på en bro, slang snøret uti og ventet på napp. Det var langt ned til havet. Jeg kunne se strømningene langt der nede, og tenkte på fiskene som levde under vannet. Neida, egentlig lot jeg tankene drive med strømmen. Stemmene til mor og far steg og sank i takt med brisen som blafret dovent.

Trafikken var ikke akkurat noe å skryte av heller, så egentlig var det ganske stille rundt oss. Måkene svevde både over og under oss, og skrikene deres fikk meg til å tenke på sommer på sørlandet.

Jeg drog i snøret, sånn for syns skyld, opp og ned. Noen ganger kjente jeg at det ble tungt å dra opp, men det var heldigvis bare strømmen som holdt litt igjen.

Plutselig ser jeg at far får det travelt. Han har fått napp, og han er jo glad som en lerke for det. Jeg snur meg vekk da han drar en levende, redd fisk over gelenderet. Vi hadde tatt med oss bøtte til å ha fisken i, hvis vi fikk noen. Og far går bort til enden av broen og gjør noe med fisken som jeg ikke vil tenke på engang. Jeg drar og slipper snøret mitt, opp og ned. Det er da jeg oppdager at det er blitt ekstra tungt å dra i snøret.

Hjertet synker nesten til bunns da jeg oppdaget at jeg hadde fått fisk! Jeg håper inderlig at fisken ramler av, og at den ikke gjør det er et under. For makan til ville sprell har jeg ikke sett. Jeg får lyst å rope på far, men jeg ser han ikke noen steder, og jeg er da et voksent menneske, kan ikke rope på far som en annen småunge heller.

I stedet for heiser jeg opp fisken i saaaaaaakte kino, ja, så sakte jeg bare kan. Og håper at fisken enten detter av eller at far kommer tilbake før jeg får heist den over gelenderet. Men neida, far kommer ikke med det første, nei. Tiden går og til slutt skjønner jeg at det er jeg som må håndtere den stakkaren som snart har sluttet å sprelle. Bare ett og annet rykk farer gjennom den stakkars, naive seien som trodde han hadde kommet over et herremåltid. Å, som den stakkars fisken må hate meg som har narret han slik. Jeg lurte den rett i døden, og til kvelds skal jeg ete den, tror jeg.

Så glir den over gelenderet, og jeg står der med fisken på kroken. Mor står ca 10 meter unna, men kommer ilende til da hun skjønner at jeg har fisk på kroken. Hun er som en heiagjeng der hun står. Og da fisken har kommet helt opp, kan liksom ikke komme mer på land enn dette, så sier hun at jeg må ta den av kroken. Jeg blånekter, det skal far få gjøre sier jeg mens jeg skuler på fisken som henger helt stille nå.

Nei, det er ikke noen sak, sier mor og prøver å overtale meg til å drepe den døde fisken. Bare kakk den i hue, sier hun. Jeg stirrer målløs på henne. Er dette min kjære, snille og milde mor? "Bare kakk den i hue" liksom??? Det har jeg aldri hørt at hun har sagt til noen før, aldri! Jeg rekker hele snøret og alt mot mor, hun får jammen gjøre det selv, tenker jeg. Og det er da jeg ser at min kjære, snille og milde mor ikke er så eplekjekk som hun virket for tre sekunder siden. Kanskje var det et lite grøss som flagret over ansiktet hennes da jeg lot fisken dingle faretruende nær henne. Kanskje hun innerst inne har litt medynk med fisken likevel?

Vi slipper den uti, mor, sier jeg.

Nei, er du rusk, svarte hun, fisken er jo død, den smaker kjempegodt, det er en sei, Tamina. Hvis du hiver den uti igjen er det andre som spiser den.

Jeg pirker borti fisken med en finger og oppdager at den er akkurat så slimete og kald som jeg trodde. Dessuten er den død! Aldri i verden om noen skulle få meg til å ta i den.

Mor skjønte til slutt at hun måtte til pers. Hun begynte å "rote" i veska si, som hun alltid har med seg (til og med på fisketur!!!), og med en triumferende mine trekker hun opp et kritthvitt lommetørkle, danderer det rundt sleipingen, trkker og drar i den til hun får ut kroken som hadde festet seg til leppene hans. Ja, for fisken hadde lepper! Hvite, nesten gjennomsiktige lepper og bittesmå, spisse tenner.

Akkurat da kom far tilbake.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mel. Kjærlighetsvisa av H.Sivertsen

(Måtte bare ta den melodien, så hett som det er mellom deg og Geir!)

Når hestehoven blomstrer nedi lia

og blåveisen har stukket hodet fram,

når snøen renner vekk i bekkestria,

og fuglene tar til med friersang,

da har du bursdagsfeiring, kjære Millan

da heises flagget opp til topps igjen!

Grattis med dagen, Millan,

grattis med dagen, kjære venn!

Når bloggen gløder varm og veldig stille

og klokka har passert et magisk tall!

Når ordene på bloggen danser ville

og ender med et bittelite knall,

da er det bare Geiro og så Millan

som flørter litt og tuller littegrann.

Deler med oss sin lykke,

deler det så godt de kan.

Nå vil jeg bare rope: GRATULERE!

Det er kun dette lille vers igjen,

Og sikkert er det ganske mange flere

som ønsker deg en fin dag, kjære venn!

Må dagen din bli lys og smile vennlig

slik dagene om våren bare kan!

Grattis med dagen, Millan!

Grattis med dagen din!

Igjen så vil jeg gratulere deg her inne

på bloggen, for du fyller atter år.

Et år som har gitt mange gode minne(r)

du verden, kjære Millan, tida går!

Fremdeles skriver Millan her på bloggen

til glede for enhver som lese vil.

Herved gratuleres du på bloggen!

Grattis kjære du med dagen din.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sommer, junisolen varmer godt og ungene løper ute i shorts og t-skjorte. Sommerferien ligger rett rundt neste sving, gresset må klippes. Inne i huset er travel aktivitet. Husets herre blir 40 år og dette skal så klart feires med pomp og prakt.

Yngstemann på 6 år har fått med seg at det skal være fest for pappa, og han suger til seg all travelheten. Mamma som svinser rundt seg selv med stekeovnen konstant brennhet i bakgrunnen. Kaker som bakes og sender ut de deiligste dufter. Huset shines opp fra nederst til øverst, og madrasser ligger overalt, for nå er det storinnrykk fra fjern og nær.

Storesøstrene tisker og hvisker om hemmeligheter, taler og pakker og sang og diverse. Yngstemann får det med seg, og i hans lille hode begynner det å danne seg en plan. Han skal holde tale for pappa, det er hvertfall sikkert.

Med en besluttsom mine finner han fram penn og papir, nå skal talen skrives. Det er bare en dag igjen til den store festen, og mormor og  morfar har kommet den lange veien fra Vestlandet. Yngstemann allierer seg med morfar. "Morfar?" spør han forsiktig. Morfar er prest og skriver tale hver uke han, så yngstemann er sikker på at han spør rette person. "Morfar, kan du hjelpe meg å skrive tale til pappa?"

Ingenting er så koselig for en morfar som en liten gutt som trenger hjelp til å skrive tale. Og de to tusler ut på pjokkens rom og skriver tale. Yngstemann dikterer hvert eneste ord, og morfar skriver. Med store og tydelige bokstaver skriver han ord for ord. Til slutt er siste punktum satt, og yngstemann bretter lappen forsiktig sammen etter å ha studert den nøye. Tusen takk, morfar! Øynene hans stråler og føttene klarer liksom ikke å stå stille. Som en vind er han ute og løper lykkelig rundt på plenen.

Så kommer dagen. Yngstemann er minst like spent som jubilanten. Han bretter ut lappen gang på gang og studerer den nøye. Han har skjønt at det er viktig å være forberedt.

Etter middagen, når gjestene begynner å plinge på glasset for å si noen ord om jubilanten, så stiger pjokken opp på et lite bord. Han har med seg lappen. Med nystrøken skjorte og finbukse står han så rak i ryggen og ser bort på pappa.

"Pappa," begynner han, "nå skal jeg holde tale for deg!"

Alle klapper og syns han er søt. Så blir det stille. Veldig stille. Gjestene setter seg godt til rette på stolene og venter på at han skal holde talen sin.

"Her er talen din," han holder opp lappen så alle kan se.

"Du må lese den så vi kan høre hva du har skrevet på lappen", sier pappa og smiler stolt til pjokken oppå bordet.

"Det er morfar som har skrevet lappen, jeg kan ikke skrive, jeg" forkynner han.

"Ok, men les det da"

Gutten stirrer på lappen sin. Så løfter han blikket opp mot faren sin igjen.

"Men pappa, jeg kan jo ikke lese, jeg! Noen må lese den for meg!"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende