Søsteren min skulle gifte seg, og alle 6-åringene i familien skulle få være brudepike/svenn. (To brudepiker og en brudesvenn.) De var skikkelig søte og stivpyntet for anledningen.

Brudesvennen hadde nesten lik dress som brudgommen, og var skikkelig staselig der han skred oppover gulvet sammen med sine to kusiner.

Utpå kvelden var de ikke så staselige, lenger. Å, joda, stivpyntet og flotte fremdeles, men litt mer avslappet, og ganske så "oppgiret". Det var flere kusiner og fettere i bryllupet, og det ble litt herjing og masse lek og latter.

Plutselig kom brudesvennen hylende inn til middagsbordet der alle bryllupsgjestene satt. Han hylte skikkelig hjerteskjærende, og foreldrene spratt opp for å sjekke hva som hadde hendt. Sjokkert oppdaget de fort at han hadde ramlet bakover og fått seg et lite kutt i bakhodet. Lite, ja, men det blødde noe sinnsykt masse! Blodet samlet seg i en liten "dam" rundt kragen på den hvite skjorten hans, før det rant og laget en liten strek nedover ryggen hans. (Kuttet var så lite at det var ikke noe annet å gjøre enn å sette på en plasterlapp, det hjalp.)

Etter en stund, da dramaet hadde stilnet av litt og selskapet fortsatte sin muntre gang, hørtes plutselig brudesvennens tynne stemme: Det var jammen godt at jeg ikke hadde på meg fotballskjorta!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære Moster!

Du smilte i dag, og da kjente jeg igjen glimtet i øyet ditt! Jeg husker det gode og vennlige smilet du alltid ga meg før. Husker feriene hos deg, Moster. Du laget så himla gode vafler!

Og jeg husker stemmen din da du leste for meg. Fremdeles kan jeg huske sangene du lærte meg.

Hendene dine var så rastløse i dag. De var som fuglevinger i fanget ditt. Før pleide du alltid å ha noe å gjøre. Savner du håndarbeidet ditt? Jeg husker at du pleide å flette håret mitt, og jeg fikk ”pariserflette”. Du sa jeg var så fin.

Øynene dine, kjære Moster, de kjente meg igjen i dag, jeg vet det! Selv om du ikke sa ett ord, så sa blikket ditt alt. Du kjenner meg og bryr deg om meg, det så jeg i blikket ditt i dag også, akkurat som så mange andre ganger når du lar blikket ditt hvile på meg.

Takk for minner, Moster. Takk for den du var. Takk for den du er i dag også.

Kjærlig hilsen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kloke, tenkende barn har mye å si, men gjett om vi ler av dem! Barna resonerer så forstandig etter sine erfaringer, men akk så liten erfaring. Ja, ikke bare er erfaringen liten, men konsentrasjonen er ikke så mye å skryte av den heller, hos små barn, for plutselig fikk de en assosiasjon og dermed er de langt ute på viddene.

Og vi voksne, vi får oss en god latter. Jeg glemmer aldri da sønnen min på ca 2 år sa at han ville gifte seg med meg når han ble stor. -Det går ikke det, gutten min, sa jeg, for jeg har jo pappa jeg vet du. Ja, der ser du den voksnes kloke tanker. For sønnen min var ikke det noe problem. – Det gjør ikke noe, mamma, for det har jo jeg også! Ja, så klart. Han har en pappa, hvorfor skulle det være noe problem?

Akkurat denne hendelsen fikk meg til å skrive ned artige episoder med egne barn. Noe jeg er mektig glad for i dag. Tenk på alt man glemmer! Jeg var ikke klar over det. Tenkte at dette husker jeg, dette er så spesielt. Men hadde jeg ikke skrevet det ned hadde det vært i glemselens hav for lengst. Hvordan jeg vet det? Jo, for nemlig her om dagen ryddet jeg i en eske med gamle papirer, og der fant jeg en skrivebok som jeg hadde kladdet ned slike hendelser. Som for eksempel denne: Minstemann (jente!!) på 3år var med på julehandel og ble borte i folkemengden. Skrekk og gru, dette hadde jeg nesten glemt, men angsten jeg hadde den dagen dukket opp som troll i eske. Men altså, hun var borte i nesten ett helt kvarter! Det er lenge det! Da jeg endelig fant henne sto hun og snakket med en snill dame som ville hjelpe henne. Senere på dagen måtte jeg bare klemme henne inn til meg mens jeg sa at det var jammen godt jeg fant henne igjen. Ja, svarte hun snusfornuftig, så jeg ikke skulle bli bortskjemt!

Bare en liten påminning til deg som har små barn: Skriv det ned, de små gullkornene som småen kommer med. Ikke tro at du husker det om femten år.

Hilsen bestemor

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, nå er jeg på tur, en slags ferie kan man vel si. Pakket bilen så den ser ut som en reiseseng! La ned begge baksetene og puttet en madrass inn. Dyna mi er med og et par puter. Så nå kan jeg stoppe hvor jeg vil og sove når jeg vil.

Bobil?

Det ene forsetet er kjøkken, fult av peanøtter, sjokolade og vannflasker.

Og så har jeg selskap av Allan Jackson og Bettan og diverse andre flinke sangere. Jeg trenger ikke skru ned volumet heller!

Så har jeg mobilen min lett tilgjengelig, takk for praten, Larien! Det var så koselig å prate med deg mens jeg kjørte avgårde!

Første stopp ble da hos min kjære søster på Brøttum! Dessverre har hun skadet foten, så det blir visst ikke så mye stell og oppvarting som hun skulle ønske! Men jeg syns det er aller koseligst å sitte i stua og skravle! Så det med foten har jo noe godt med seg også.

Og så blir det sikkert kake i morgen, for her er det nemlig et bursdagsbarn!

Jaja, kanskje det blir flere oppdateringer underveis på denne turen.

Egentlig er det en merkelig reise, for hvor drar jeg hen? Og hva reiser jeg fra???? Dette er nemlig min første ferie som jeg "må" reise alene. Hmmmm,… Kanskje jeg finner ut noe om meg selv som jeg ikke visste?

For hva og hvem er jeg når jeg ikke er kona til noen eller mamma til noen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ennå noen feriedager til gode, for å være ganske nøyaktig så har jeg faktisk tre uker igjen av ferien min!!! De ferieukene som ligger bak meg har vært fulle av hendelser, ikke bare gode, og jeg føler sterkt for minst eeeeeen uke der jeg slapper av, koser meg og gjør ikke noe. Men jeg klarer ikke slappe av med å gjøre ikke noe! Og her er det jeg trenger hjelp fra mine kjære medbloggere!

Kan dere komme med forslag til hva jeg skal gjøre?

Jeg har ikke mann, og ungene mine er så store at de vil ikke det jeg vil, men jeg har bestemt meg for å gjøre noe JEG vil, hvertfall litt av ferien. Men jeg vet ikke hva jeg vil! Hjelp!!!

Hva skal jeg gjøre?

Please kom med forslag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg savner Vigi sine flotte bilder og koselige kommentarer! Hvor er han blitt av??

Går det an å få til en underskriftskampanje slik at han kommer tilbake?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er det ferie og sommer, selv om det egentlig ikke ser slik ut, med alt regnet og alle de grå skyene som stiller seg opp utenfor stua. Og i 2 uker nå er jeg så heldig at jeg får være mommo på heltid. I går skulle han, goungen min på 2 år, til bestemor på farssiden. Da skulle jeg ringe for å høre når jeg skulle avlevere han der. Må skryte litt og si at han kan telefonnr til besta, flinke ungen!

Ettersom dagen hadde blitt ganske nærme "formiddagslurtid", begynte han å bli litt sur og grinete, og da jeg spurte etter telefonnummeret til besta, så sa han tvert nei! Ikke tale om han ville dele sin kunnskap med meg. Han sto der på gulvet og stirret trassig i gulvet mens han sa: "IKKE 12, IKKE 34, IKKE 56, IKKE 78!" (Jeg har byttet ut tlfnr med tallene du ser her!)  

Trassig var han den lille goingen, men telefonnummeret fikk jeg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når fæle ting skjer her i livet, hva gjør du da? Når forventningene kollapser i et hulrom fult av skuffelser, eller når bilen plutselig fortsetter i en sving som ikke er der, eller når en nær venn dør av kreft, hva gjør du da?

Når økonomien ler av dine feilsteg, og lommeboken gliser tannløst mot deg, hva er ditt sikkerhetsnett?

Når ungene velger et liv som du skjønner kommer til å ende i katastrofale grøfter, og krigen herjen i stua di, hva er det da som får deg til å skjelne den svake lysningen av håp som sikkert er der et sted?

Jeg spør fordi jeg kjenner meg så sliten av å alltid klamre meg fast til noe som såvidt holder meg oppe.

Så hva er ditt sikkerhetsnett i vanskelige situasjoner?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hatet dirrer som spente stålstrenger,

plutselig hører jeg svake toner fra en nystemt gitar.

Hatet smuldrer bort

og tonene danser mellom oss.

Hvem stemte gitaren?

De muligheter som hatet rommer

stiger som morgentåken

og blottlegger et nakent hjerte.

I hånden ligger et håp,

du rekker det mot meg

og jeg ser

en fiende ble min venn

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flommen fører meg nedover elven.

Vannmassene bruser og river med seg alt den kan

og selv om jeg er sterk

klarer jeg ikke å snu.

Ferden går så fort nedover at jeg blir nesten svimmel.

Og det kjente landskapet

ligger bak meg.

Etterhvert roer det seg rundt meg,

elven flyter saktere

og jeg klarer å stige i land,

til et nytt landskap

til nye veier

til nye tanker

til nye drømmer.

—

Ja, slik er livet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende