Magen buler ut, og jeg vet at inni der ligger et lite nurk som snart ser dagens lys.

Jeg vet det er en gutt, og jeg vet hva han skal hete. Egentlig blir det feil å si "skal hete", for han heter allerede. Jeg vet hva han heter, den vesle pjokken som vi ikke har sett ennå.

Kanskje ligner han på storebroren sin?

Kanskje ligner han på mammaen sin?

Kanskje ligner han på pappaen sin?

Jeg vet han har bittesmå fingrer og tær, for det pleier små babyer å ha.

Så tror jeg han kommer til å klamre seg til pekefingeren min. Han kommer til å klamre seg til livet. Munnen hans kommer til å suge seg fast til mammaen sin. Han kommer til å svelge ned desiliter på desiliter med varm melk fra puppene hennes. Og så gulper han sikkert litt etter en god rap.

Kanskje han har store blå øyner som storbroren sin, og lyst hår som krøller seg i nakken?

Kanskje gråter han masse, før han lærer å smile.

Garantert kravler han inn i hjertet mitt lenge før han tar sine første steg ut i verden. Og før han sier et eneste ord, har han fortalt alle han kjenner, at mommo er topp!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er jeg så trist og sliten og lei og fortvila. Klarer ikke å skrive noe fornuftig her inne. Tankene fyker til faren min som har fått kreftdiagnose.

Plutselig husker jeg så masse fra barndommen og oppveksten, som om det blir en memorering på en måte. Og så blir det også trist. Å huske ting, fordi han kanskje ikke har så lenge igjen å leve.

Plutselig er hver dag en luksus, jeg kan jo ringe til han og høre stemmen hans! Han ler som før, ikke uventet det forresten. Humøret hans er det ingenting å utsette på. Jeg kan besøke dem. Ja, jeg sier dem, for fremdeles er det mor og far. Kanskje blir det bare mor snart, og det er bare så altfor trist å tenke på.

Nå er alt som skjer rundt far plutselig blitt så viktig å ta vare på. SMS som han sender, brev han har skrevet, bilder han har malt, ord han har sagt, smil og latter og alt.

Jeg vet det, jeg er heldig som har far i live fremdeles. Han er en flott mann. Gammel, ja, men ikke sååååå gammel! Klar i hodet, vennlig, kjærlig, lytter og forstår. Jeg vil ikke miste han. Han betyr så mye for meg!

Han er en elsket bestefar og oldefar. Snart blir han oldefar enda en gang. Og han gleder seg så, viser slik interesse for svangerskapet til til barnebarnet sitt. Spør etter og lytter.

Han snekrer og dreier, maler og pussler med alle mulige ting. Løser kryssord, og leser gjør han også.

Faktisk når jeg tenker tilbake på barndommen min, så skjønner jeg at han er en svært modig mann. Etter å ha skaffet seg familie med 4 barn (minstemann var enda ikke født), og å ha jobbet på fabrikk i mange år, kjøpte han seg gård! Da helsa ikke holdt solgte de gården og far begynte å jobbe som prest.

Modige, elskelige, gode far! Som jeg beundrer den mannen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Krysset nettopp fingrene for de som blir utsatt for tyfonen FRANK. Det fikk meg til å tenke på dette rare uttrykket.

Hvor kommer det fra?

Jeg har mein egen teori, og jeg tror ikke den er så veldig gal akkurat.

Kryss alle fingrene dine, hva gjør du da? Jo, du er i ferd med å folde hender. Og når er det man folder hender? Jo, når man ber.

Så det å krysse fingrene tror jeg, kommer av å be for noen i en kritisk situasjon.

Jeg krysser fingrene for deg = Jeg ber for deg.

Hva tror du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk en pakke igår, fordi de er glad i meg, var det en liten pode som sa. Smiler ved tanken på de ordene. Å gi en gave fordi man er glad i noen, det er vakkert.

I pakken lå ei bok. De som kjenner meg vet at jeg elsker bøker, og dette var ei bok som gikk rett til hjertet mitt. Tittelen var bare så nydelig: "Så jeg ikke går meg vill".

Jeg har begynt å lese den, og jeg er allerede langt avsted i en annen verden.

Boka har ingen bilder i seg, men den skaper bilder og opplevelser som får meg til å kjenne meg levende.

Det er ei nydelig bok! Opplevelsen av boka hittil, er at den er et festmåltid som jeg håper varer lenge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå om dagen er det ikke noe som er mer dystert enn skogbrannene som herjer rundt oss.

Vi bor omtrent midt mellom to store skogbranner, og selv om vi ikke ser røyk og ild fra huset vårt, så vet vi at det er ikke langt unna.

Ilden eter opp skogen, jafs etter jafs.

Så når skyene tetner til på himmelen, og gradestokken synker noen hakk, da er vi ikke lei oss, nei.

(Dette var det mest dystre jeg kom på)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gradestokken når uante høyder om dagen. Brisen som feier over landet er ikke annet enn at luften bytter plass. Varmt er det likevel. Min redning er å gå i våte klær. Da livner jeg til og klarer å bevege meg.

I dag har jeg hatt besøk av et av mine skjønne barnebarn. Treåringen var med meg ut og luka litt, vi hadde med oss en vannflaske som vi spruta med, og lykken svevde i takt med pollenstøvet. Latter og morro helt til gjestene dro til stranda.

Jeg har vasket klær i dag. Tre fulle vaskemaskiner! Da jeg kom inn på badet for å hente nyvaskede klær for tredje gang, kjente jeg at gulvet var glovarmt! Og jeg som syns det er så deilig å trø på kjølig flisegulv!

Gjesten min hadde skrudd på varmen i gulvet på FULLT!!! Ikke rart at det har vært varmt i dag, men nå er den skrudd av, varmen altså.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

PC`n min streiker, derfor blir det pause enn så lenge! Sorry! Kanskje jeg lurer meg ned på jobb og blogger litt, men det er ikke så lett som før.

Vi blogges etterhvert.

Klem fra Tamina 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende