Snørr og tårer lager lyd gjennom telefonen. Din angst og din redsel kryper rett inn i hjertet mitt, og blir nesten min angst også.

Hendene mine griper deg, men er så tomme. Jeg rekker ikke fram til deg. Jeg vil bære deg til verdens ende, om det hadde vært hjelp i det, men du må ta noen av de stegene selv, og det er da det blir så vanskelig. Vi er der og bærer sammen med deg, alt det som er tungt for deg, så hvorfor er det da så vanskelig og tungt for deg likevel?

Stemmen min veksler mellom det å vise deg kjærlighet og det å vise deg hvor du skal gå, og da kjenner jeg hvor vanskelig det er, det som er så lett, nemlig å elske deg. Jeg mener, det er ikke vanskelig å elske deg, men det er vanskelig å finne de rette kanaler som sender min kjærlighet til deg. Og stegene dine går liksom i en annen retning enn mine egne steg, da blir det enda vanskeligere.

Så hvorfor er det så vanskelig, når det burde være lett? Kan noen svare meg på det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Våren lot vente på seg det året. Gresset spirte ikke så tidlig som det pleide. Varmen slapp ikke ordentlig til, og vi fyrte med ved mye lenger enn vi pleide. Regnet og vinden gjorde til og med dagene mørkere enn vanlig. Men vi hadde mer enn nok å gjøre om dagene.

Jeg kunne merke at mor og far var bekymret for kuene, om det var nok høy til de kunne slippe dem ut på beite og sånn. Men vinteren klorte seg liksom fast både i åkrene og på beiteplassene våre det året. Til slutt ble det så ille at mor og far bestemte seg for å kjøpe høy av Aslak. Vi hadde kjøpt høy av han før, og han pleide å ha nok i mengder, så mor ringte og bestilte høy hos Aslak. Han hadde høy, men kunne ikke komme før etter helgen med lasset, noe som skapte bekymring hos mor og far. Det var ikke det at de var redde for at kuene skulle sulte ihjel i løpet av ei helg. De var redde for at kuene skulle miste melka når de ikke fikk maten de skulle ha. Sluttet kuene å gi oss melk, ville vi ikke ha nok inntekt til å betale regninger og ellers det vi trengte. Så det var på en måte krise den våren.

Mor gikk inn på låven og begynte å koste sammen alle stråene som lå strødd utover det store gulvet. Til slutt var alt feiet sammen, og det ble en haug med høy som var nok til ett måltid for èn ku. Altfor lite. Vi hadde nemlig 16 dyr som skulle ha 5 måltider hver. Med andre ord trengtes altså 79 slike hauger til. Men vi hadde altså bare èn haug.

Mor la seg på kne på det nyfeide låvegulvet og ba om at Gud måtte veligne den vesle haugen med høy, slik at det ville bli nok til alle kyrne våre denne helgen. Deretter begynte hun å bære inn høy til alle dyrene. Hun tok den ene dungen etter den andre, måltid etter måltid, og dag etter dag.

Det ble nok høy til alle dyra, og på mandagen kom Aslak med høylasset vi hadde bestilt.

Dette kaller jeg et ekte mirakel!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Håret hadde vokst sine lange centimeter. På tide med en klipp, tenkte jeg da jeg så en frisørsalong. Til alt hell hadde de ledig time der og da, så der satt jeg i frisørstolen og diskuterte med frisøren hva slags frisyre jeg skulle ha.

Håret mitt er temmelig vilt, krøller seg akkurat slik det finner for godt selv, virker det som. Derfor er det viktig med en frisyre som er lettstelt.

“Du kan legge brillene på hylla, her”, sa frisøren vennlig og pekte på en liten hylle ved siden av speilet.

“Jeg må vel ta av høreapparatene også, for de tåler ikke vann”, sa jeg og la dem ved siden av brillene.

“Må jeg ta ut gebisset også?” spurte jeg mens jeg tok meg til munnen.

Frisørdama så himmelfallen ut. Haka datt ned på knærne, og hun stirret med stooooore, forskrekkede øyne på meg.

Briller, høreapparat og gebiss, det hører vel sammen, eller hva?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til Geir, Nunzio, Leyla, Villbåstingen, Katten, Carpe, Krokoline, Larien, Mairmog, Erta-Berta, og alle dere andre som berører meg når dere skriver.

Jeg har en god del knapper, ja, faktisk ganske mange. Jeg samler på knapper, og jeg tror jeg har nærmere 2000 knapper. Vennene mine vet at jeg samler på knapper. Familien vet det, og elevene mine vet det. Her en dag kom en av førsteklassingene mine bort til meg med en knapp i hånda, som jeg fikk.

Det er noe helt eget og spesielt med knapper. Knapper får meg til å tenke på venner. Noen virker så ubetydelige og “vanlige”. Det er liksom ikke noe spesielt med dem. Andre knapper er så vakre at jeg kan finne på å kjøpe klesplagget de er sydd fast i, bare for å få knappene. Noen knapper husker jeg fasong og farge, og til og med hvordan det kjennes å holde dem i hånden.

Når jeg tømmer knappeboksen på kjøkkengulvet, slik at barnebarna mine kan telle og plukke og finne og se på dem, så tenker jeg på bloggere her inne.

For knapper kan virke ubetydelige. Tenk bare på en skjorteknapp, eller en bukseknapp. Hvor mange går rundt og tenker på bukseknappen, før den er borte?

Noen bloggere blir tatt for gitt. De har vært her inne så lenge, så lenge, – nesten bestandig. Det er som om jeg vet at når jeg klikker på ikonet for den ene eller andre, så ville jeg blitt fryktelig sjokkert hvis jeg ikke hadde kommet inn på siden til vedkommende blogger. Så den dagen de forsvinner, så kan jeg love dere at jeg vil merke det, og savne dem dypt og inderlig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For meg virker det som om Matteus var opptatt av de gamle Skriftene, hva som var skrevet i dem. Han kommer stadig med utsagn som: “Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten …”

Markus er i mine øyner, den evangelisten som er mest folkelig. Her er det fortellerkunst som er sentralt. Han forteller på en enkel og grei måte.

Lukas virker for meg som om han er en lærd mann. Han skriver som om det passer for leger og advokater. Her er mange helbredelseshistorier. Han nevner også hva som er lov og rett en del ganger.

Johannes har relasjoner som tema. Relasjoner og følelser går igjen hos Johannes. Her finner vi for eksempel historien om kvinnen ved brønnen, og historien om Nikodemus som kom til Jesus om natten.

Dette gjør at jeg oppfatter historien om Jesus på en bredspektret og god måte. Jeg har tenkt at dette året skal jeg lese evangeliene sammenhengende og så mange ganger jeg klarer. Hittil er det veldig interessant.

Ha en god dag, alle sammen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kan huske at vi lekte buss på steingjerdet. En var bussjåfør, og vi andre var passasjerer. Det var aller kjekkest å være bussjåfør, trodde noen. Men jeg syns det var kjekkest å være passasjer. Da kunne jeg gå av når jeg ville, og så kunne jeg gå på igjen. For det kjekkeste jeg visste var å si hvor jeg skulle. Det var så mange navnt på steder, og det var så forlokkende å tenke seg at man dro dit. Vi skulle nemlig ikke bare til byen, vi skulle til Hawai og England, til Amerika og Kanariøyene. Jeg husker til og med at vi skulle til Hedningeland, hvor nå det var hen.

Selv om steingjerdet er borte nå, og jeg er voksen, så lukker jeg av og til øynene, bare for å kjenne på muligheten av å reise akkurat hvor jeg vil, når jeg vil og hvordan jeg vil.

Fantasi og kreativitet går hånd i hånd. Jeg håper aldri jeg blir så voksen at barnet i meg glemmer hvordan man kommer seg til et sted på den raskeste måten.

Bort med linkene

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan noen fortelle meg hvordan jeg blir kvitt de linkene som sniker seg på blogginnleggene mine?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kom nær meg,

men ikke for nær,

for jeg er redd,

men kom nær meg

likevel.

Kjenne varmen fra et medmenneske,

høre hjerter som slår,

kjenne kulden ifra hemmeligheter,

kjenne kulden når du går,

jeg er redd,

men vær nær meg

likevel

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang for lenge siden trodde hun at hverdagen skulle være slik. Hun trodde også at hver gang hun kjente den psykiske smerten jage gjennom kroppen, så var det hennes skyld. Hun trodde at når lykken uteble, så var det fordi hun ikke var snill. Hun trodde at dersom hun bare var snillere, så ble lykken større.

En gang for lenge siden kunne hun kjenne at hjertet smilte, men det var veldig lenge siden. Det var før han trampet istykker rosene hennes. Før han slukket lyset, og før han rev bort det hun sto på, før hun mistet fotfestet. Da kunne hun kjenne at hjertet smilte.

En gang for lenge siden visste hun hva frihet var, friheten som vokste i takt med kjærligheten. Men så ble den også borte, og det ble så trangt i hjertet hennes. Hun trodde ikke det var plass til han lenger, så trangt ble det der inne.

En gang for lenge siden hadde hun åpne hender. Livet rant som sommerfugler over dem, og fylte dem med drømmer.

Så ble det natt. Nesten stjerneløs natt.

Men da natten var aller mørkest, visste hun i dypet av sitt hjerte at snart, om ikke så veldig lenge, ville morgensolen skinne over henne igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hold meg i hånden når det stormer som verst,

når jeg nesten mister fotfeste,

og når tårene blinder meg

så jeg ikke ser,

hold meg i hånden da.

Hold meg i hånden når solen skinner,

når varmen strømmer ifra meg

og når smilet fyller mitt øye,

hold meg i hånden

da også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende