Sommerferien var over, dagene var ikke fult så varme lenger, men fremdeles gikk det an å gå i shorts og t-shirt. Mia var tredjeklassing dette året, men hun hadde ennå ikke lært seg bokstavene. Ikke snakket hun rent heller, og hun hadde problemer med å bevege seg like raskt som de andre jentene i klassen. Vi brukte en del “tegn til tale” i de timene jeg hadde sammen med henne. Og da var hun skikkelig flink å fortelle. Fingrene blafret som sommerfuglvinger noen ganger, og hun lo ofte.
Vi tok gjerne utgangspunkt i noe klassen hadde gjort forrige uke, vi skreiv fortellinger og leste dette. Mia klarte ikke å lese, men hun elsket å høre på når jeg leste for henne. Og når hun hadde jobbet ekstra bra en time, så hørte vi på cd. Hun elsket musikk.
De andre i klassen syntes hun var rar. De var ikke like flinke med tegnene som de skulle bruke, og det gjorde at kommunikasjonen ikke ble så god som den kunne ha vært. I lek ble hun ofte stående utenfor og se på, ikke så mye fordi de andre ikke vil ha henne med, men mest fordi hun trekker seg unna selv. Jeg kunne se på henne at hun likte å være tilskuer. Heller det enn å være deltaker. Noen ganger fikk jeg helt vondt av å betrakte hennes ensomme skikkelse, mens de andre var i full lek ved klatrestativet. Men når jeg så på det forsiktige smilet som lekte i ansiktet hennes, skjønte jeg at hun hadde det bra som tilskuer i friminuttene.
Vi som kjente Mia, syntes det var lettere å forstå henne nå enn før. Kanskje hun hadde blitt flinkere å snakke, eller kanskje det var vi som hadde lært hennes “språk”. Mest sannsynlig var det en kombinasjon, vil jeg tro. Noen ganger tenkte jeg at hun kommer aldri til å lære bokstavene og den mystiske lesekoden. Mens andre ganger blafret et lite håp i meg, om at en dag kan også Mia lese. Kanskje.
En dag mens jeg hadde vakt i et friminutt, kom Mia tuslende bort til meg, og tok meg i hånden. Hun kikket opp på meg, og da oppdaget jeg at hun gråt. Det hadde jeg faktisk ikke sett før. Hun pleide alltid å se fornøyd ut. Men nå gråt hun.
-Synge! sa hun mens tårene rant nedover kinnene hennes.
-Vil du jeg skal synge her? Jeg ble litt forlegen, for det var liksom ikke helt vanlig å plutselig sette i gang å synge ute i skolegården i friminuttet.
Mia ristet på hodet så det røde håret danset rundt ansiktet hennes.
-Synge! sa hun igjen, men jeg skjønte ikke hva hun mente.
Hun gjorde tegnet for å høre, og deretter pekte hun på meg. Tårene glitret på kinnet hennes. Hun tørket nesen med håndbaken.
-Synge! Denne gangen var det nesten bare som en hviskelyd. Og da hun pekte på seg selv, skjønte jeg endelig hva hun mente.
-Vil du synge for meg?
Men hun ristet igjen på hodet. Flere tårer fant veien nedover kinnet hennes, og jeg fant frem et papirlommetørkle og pusset nesen hennes. Så la jeg armen rundt de spinkle skuldrene hennes, men hun ville liksom ikke la seg trøste av meg. Hun vred seg unna.
-Vis meg, sa jeg til henne. Kanskje hun kunne forklare bedre hvis hun fikk vise meg hva hun ville, tenkte jeg. Nesten momentant kom smilet fram, og hun dro meg mot klatrestativet der noen av de andre jentene i klassen var. Mia ble ivrig. Fremdeles snufset hun og dro håndbaken fort under nesen et par ganger, men nå ble smilet større og større. Vi kom helt bort til de andre jentene, og de stoppet leken de holdt på med da vi kom bort. De virket nysgjerrige på hva som skulle skje. Det var som om noe lå i luften denne varme formiddagen seint i august.
-Synge! sa Mia med klar stemme og pekte på Jorun og Trude som satt øverst i klatrestativet.
-Vis meg, sa jeg igjen, og kjente at jeg ble spent. Jeg kunne merke en selvsikkerhet hos Mia som ikke hadde vært der før. Det var som et nytt lys tentes i øynene hennes.
Mia slapp hånden min, kikket nesten litt skøyeraktig på meg før hun satte den ene foten opp på klatrestativet. Med begge hendene holdt hun seg fast, og begynte på en møysommelig klatretur oppover i klatrestativet. Jeg hadde mest lyst til å rope henne ned, men noe holdt meg tilbake. Dette var viktig for henne. Blikket hennes var festet mot noe høyt der oppe, men av og til falt blikket hennes på meg. Som om hun hentet styrke fra meg. Når jeg forteller dette, høres det ut som om det var et digert og høyt klatrestativ, men det var ikke så høyt, og ikke så stort heller. Men på grunn av denne store hendelsen, ble dette et høyt og digert klatrestativ.
Etter noen minutter med klatring nådde hun nesten helt opp til det øverste trinnet. Mia snur seg ned mot meg og ansiktet stråler. Tårene er borte. Smilet er på plass. Og så skjer det. Lynnedslaget. Mia setter seg ned på et av trinnene, løfter ansiktet opp mot den klare blå himmelen og synger. Jeg hadde aldri hørt henne synge før. Jeg visste ikke at hun kunne synge heller. Men nå sang hun. Høyt oppe i klatrestativet satt Mia og sang. Ordene rant så vakkert over leppene hennes, blandet seg med lykken i øynene, og løftet seg høyere opp enn klatrestativet. Jeg kunne nesten se tonene der de beveget seg opp mot den blå himmelen.
Plutselig ble klatrestativet så ynkelig lite. Tonene og ordene fra Mias lepper ble store og mektige. Jeg ante virkelig ikke at et så lite menneske kunne synge så store og rene ord.
“Tenn lys! Et lys skal brenne for denne lille jord, den blanke himmelstjerne der vi og alle bor!
Midt under en het augustsol satt Mia øverst oppe i klatrestativet og sang en vakker julesang. Hun sang hele sangen, alle fire versene, og hun sang hvert eneste ord klart og tydelig.
De andre ungene ble stille, eller kanskje det bare var jeg som ikke hørte dem. Kanskje var det bare Mias toner som nådde fram til meg i det øyeblikket. Alt det andre ble uvesentlig. Nå var det jeg som gråt. Tårene mine rant og rant. Etterpå klatret Mia forsiktig ned igjen. Hun stirret storøyd på meg når jeg pusset nese og øyner.
- Gjåte? spurte hun forsiktig mens en liten neve smøg seg inn i hånden min.
