Forstår veldig godt dette uttrykket: “Stopp toget, jeg vil av!!!” Akkurat nå for tiden er det aaaaaaaltfor mye som skal gjøres, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å glippe taket. Finner meg selv sittende med øynene stivt festet på veggen et sted, en vegg som stadig kommer nærmere. Jeg holder meg for pannen, livredd for å stange hodet altfor hardt hvis den kommer så nært.
Magen er heller ikke snill, så jeg vet det, jeg tror jeg må bruke nødbremsen litt, … når jeg bare finner den.
Helgen er hjertelig velkommen!
