Desembersolen var i ferd med med å forsvinne bak horisonten. Forresten hadde den allerede lagt seg godt til rette bak høye hus og eksosstøv. Og enda mer forresten, solen hadde knapt vært framme denne dagen, bare gjemt seg bak tunge, mørke skyer. En og annen regnskur drysset over dem som hastet forbi meg. Vinden fikk menneskene til å stirre skrått ned i gaten foran seg. Jeg klarte ikke fange et eneste blikk, og ikke fant jeg noen smil å spare på heller. Ja, som du skjønner, så var det en grå, kald og våt desember-ettermiddag.

Jeg var egentlig på vei hjem til vestlandet for å feire jul sammen med familien min. Fremdeles var det mange timer til nattoget skulle gå, så jeg hadde god tid til å besøke tante og onkel i hovedstaden. Jeg hadde avtalt at jeg skulle stå et sted og vente på tante, men helt ukjent som jeg var i Oslo, så sto jeg på helt feil sted. Ingen tante kom. Kaldt var det. Ingen kjente fjes. Ingen smil. Ingen hyggelige eller vennlige blikk. Bare fremmede som hastet forbi med dystre miner i ansiktene sine.

Det var da jeg fikk den gode idèen at jeg skulle smile hyggelig til de som løp forbi. Som tenkt, så gjort. Jeg begynte å smile vennlig og oppmuntrende til folk. Plutselig kom en mann forbi. Ja, han gikk ikke forbi, han stoppet og smilte mot meg. En eldre herremann. Han så ganske hyggelig ut. I det minste så smilte han til meg. Og jeg smilte tilbake.

- Hvordan har du det? spurte han, og jeg syns det var kjempehyggelig at han ville snakke med meg mens jeg ventet på tante som aldri kom.

- Må jo si at det er kaldt å stå her, svarte jeg. Greit å snakke litt om været, tenkte jeg.

- Du kan få bli med meg hjem, sa han .

“Hjelp!” tenkte jeg, nei, sååå kaldt er det da ikke her at jeg blir med fremmede menn hjem.

- Nei, da, det trenger jeg ikke. Jeg håpet at hjerteslagene mine ikke kunne høres. Fremmede menn kunne være farlige, de skulle man ikke være med hjem, DET var hvertfall sikkert og visst.

- Men du skal få alt du trenger. Han hørtes ivrig ut i stemmen.

- Nei, jeg vil ikke bli med deg hjem.

- Du skal få penger også. Han nevnte et beløp.

Jeg begynte å bli skikkelig redd. Dette hadde jeg overhodet ike ventet meg. Kunne han ikke bare gå? Skjønte han virkelig ikke at jeg ikke ville bli med han hjem? Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, for som nevnt i sted, så var jeg overhodet ikke kjent i Oslo. Ung og uerfaren som jeg var, så ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Mannen ville ikke gi seg så lett, så han sto der og skulle liksom overtale meg til å være med han.

- Jeg trenger ikke pengene, og dessuten har jeg alt jeg trenger, jeg har Jesus. Jeg ba en stille bønn inni meg. Det er mulig jeg foldet hendene og lukket øynene også et øyeblikk.

- Ok. Jeg skal bare en tur rett nedi gata her, så kommer jeg tilbake til deg, sa han og forsvant.

Jeg sukket lettet og smilte ikke ett sekund mer på mange minutter. Like ved sto en telefonkiosk, ja, jeg sa vel at dette skjedde for lenge siden? Jeg fikk ringt hjem til tante, og fetteren min svartei andre enden. Han skulle få gitt beskjed til tante om hvor jeg sto, og etter enda en stund fant tante og jeg hverandre. Jeg skjønte ikke hvorfor hun ble så sjokkert da jeg fortalte hva som hadde hendt.

Joda, jeg skjønner det nå!

Det var dette som minnet meg på hva som skjedde for lenge siden: http://sylja.vgb.no/2010/01/27/eg-vil-vere-ei-som-ser/comment-page-1/#comment-3022022

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Usagte ord

som tynger,

tynger lik dråper av bly,

grått, tungt og hardt bly.

Usagte ord

som tynger mer

når de er sagt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sjokkert ble hun stående i døråpningen for å prøve å få en oversikt over hva som hadde skjedd på pulten hennes. Alle pennene som vanligvis sto i en liten treboks som sønnen hennes hadde laget den gangen han var fjerdeklassing, lå nå i en signalgul kurv som noen hadde hengt opp under bokhyllen. Hvor var det blitt av boksen? Øynene hennes saumfor pulten etter den lyseblå boksen, men hun kunne ikke se den noe sted. I stedet for oppdaget hun at diktbøkene hennes lå i en haug ved siden av tastaturet til den nye pc`n hennes.

Hun tok noen prøvende steg inn i rommet som var hennes private hjemmekontor. Det var hit hun flyktet når hverdagen ble for masete. Gardinene hang heldigvis på plass, og påskekaktusen som hun hadde fått av moren sin sist hun var hjemme sto i vinduskarmen.

Hun satte seg forsiktig ned på stolen sin. En stol som hun kunne både svinge og vippe med. Stolen ga god støtte i ryggen for henne som satt og skreiv så mye. Plutselig oppdaget hun at fotstøtten var borte! I stedet var det kommet inn en plastkasse. Med store lysende bokstaver sto det papirsøppel på den. “Jasså”, tenkte hun, “så det var ikke godt nok det hun selv hadde brukt til å ha papirsøppel i?” Hun hadde alltid stående en liten pappeske bak døren. Hver tirsdag pleide hun å tømme den. Hun kastet et blikk bak døren og kjente sinnet stige. Hvem kunne være så frekk å fjerne esken hennes?

Forsiktig åpnet hun den øverste skuffen til venstre på pulten. Hun kjente en nagende uro inni seg. Alle brevene fra kjæresten lå der, eller rettere sagt, de pleide å ligge der. Sjokkert stirret hun på innholdet i skuffen. Der lå reklamer og brosjyrer, men ingen brev. Nå var hun ikke forsiktig lenger, med sinte bevegelser åpnet hun de andre skuffene for å se etter brevene.

Dette rommet som alltid hadde vært hennes eget tilfluktsted, hennes private og trygge skjulested, var nå blitt herpet og rotet på. Ja, ikke bare var pulten rotet til, men tingene var borte. Hennes ting. Hun løp ut i stua og ropte ut sinne og frustrasjon. “Hvem har rotet på pulten min? Hvem har tatt brevene mine?”

Hun møtte “storebrors” forskrekkede øyne. “Rotet?” Han så omtrent ut som et levende spørsmålstegn. “Rotet, sa du?” Han reiste seg opp og la fra seg det han hadde i hendene. “Jeg som ryddet så fint der i går da du var på jobb, jeg har laget det flotte systemet!”

Hun satte seg med et dunk ned i nærmeste stol. Han skjønte det virkelig ikke. Han trodde at hun skulle bli glad for et nytt system. Et system som ikke hun hadde visst om. Et system som hun ikke ante noe om. For henne var alt sammen rot. Noen hadde vært inne på hennes enemerker og flyttet på hennse system.

—

Ja, slik kjennes det ut for meg akkurat nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lukk øynene og glem kuldegradene. Glem snøen som ligger hvit og kald der ute i den mørke vinterkvelden. Glem skiene som står støttet opp mot ytterveggen, og for all del må du glemme akebrettene som ungene har brukt i hele ettermiddag. Glem de svære tunge vinterskoene, luene og vottene som ligger slengt ute i entreen. Glem boblejakkene og kjeledressene til ungene som opptar hele garderoben. Bare glem det for et lite øyeblikk.

Lukk øynene og husk bølgene som sukket stille og fornøyd i strandkanten. Se for deg bøttene og spadene og all sanden som du spylte av ungene senere på kvelden. Se svalene som stuper og flyr mens de sikkert kvitrer av glede over sommervarmen som ennå sitter i veggen der reiret henger.

Se gressklipperen som står midt ute på plenen, og husk hvorfor den står der: Du har en aldri så liten drikkepause før du durer i vei på resten av plenen mens du fremdeles kjenner den søte og friske ettersmaken av iskald limonade. Klarer du å høre ungenes hyl i bassenget som står like ved det gamle epletreet? I naboens hage hoppes det på trampoline, mens musikk strømmer ut fra den åpne verandadøren. Det er bare tre dager igjen til sommerferien, og kofferten er tatt ned fra loftet. Den ligger åpen på gulvet inne på soverommet. Tørkestativet i hagen er fult av nyvasket tøy som blafrer i den svale sommerbrisen.

Sommer. Ordet smaker jordbær og fløte. En bie summer iltert i vinduskarmen.

Sommer. Ordet dufter roser og fioler og liljer og hegg og nyslått gress.

Sommer. Ordet er dynket i sjø og måkeskrik, bølger og hav og sand og skjell og softis.

Glem at det er 24 minusgrader ute, og at peisen nesten gløder.

Drøm litt om sommeren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Julen liger bak oss. Bokhylla mi ble litt tyngre på julaften, og jeg smiler. For har jeg bøker så har jeg også billett til en annen verden.

En annen verden enn hverdags-verden. En verden der jeg blir kjent med andre mennesker. Jeg får se inn i andre rom, andre hverdager enn min egen. Jeg opplever andre kontinent, andre livssituasjoner, andre tradisjoner og verdier. Jeg får et innblikk i andre kulturer.

Når jeg har bøker har jeg billett til ord og tanker som jeg selv ikke hadde klart å tenke ut. Men på grunn av bøker, får jeg lese andre sine tanker, meninger og ord.

Jeg kjenner meg så usigelig rik. Verden ble plutselig så mye større og så mye videre.

Bøker med ord og hendelser, tanker og rom, farger og verdier.

Jeg elsker bøker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snøen ligger lys og fin ute på grantrærne. Av og til drysser det diamantstøv ned mot bakken. Ikke på grunn av vinden, for det er vindstille ute, men på grunn av småfuglene som forsyner seg av det som måtte finnes i de grønne greinene.

Himmelen er ikke helt skyfri, men lyset forteller at vi er på riktig side av mørketiden, den lysner. Et nytt år har gjort sin entrè, og de fleste av oss stiller optimistisk opp med glade forventninger.

Stua mi er varm. Det spraker i ovnen, og vedgryta er nesten full. Gradestokken har vært langt nede allerede, men i dag er det bare 12 minusgrader. Bare 12. Jeg smiler for meg selv her jeg sitter. Tastaturet smiler tilbake.

Mobilen inneholder nyttårshilsener fra de jeg er glad i. Jeg kjenner at det er godt å være til. Godt å kjenne at jeg puster. Godt å vite at dette året er lagt i Guds hender. Godt å vite at om klima og verden rystes i sine grunnvoller, så er det en annen slutt enn det media roper. Godt å vite at jeg er en del av et fellesskap, at jeg hører til et sted. Godt å vite at jeg har jobb å gå til.

Godt å ha en blogg også, kunne skrive litt.

Godt nyttår til deg som leser dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende