For nøyaktig to uker siden satt jeg klistret til telefonen. Nestyngste datteren min ble innlagt på fødeavdelingen med sterke smerter, noe som tydet på at vesle nurket ikke ville vente lenger. Og natt til lørdag den 30.januar kom hun til verden. Hun er verdens nydeligste skjønne lille babyjente. Mørkt hår, bittesmå hender, ørsmå tær og en prikkeliten nese. Noen ganger når jeg stryker henne over håret så smiler hun. Og kom ikke her og si at det er mageknip, altså! Hun nyter tilværelsen og smiler, sikkert ikke bevisst, men hun smiler fordi hun har det bra.
I dag er hun på besøk hos meg, verdens stolteste mommo. Akkurat i skrivende stund ligger hun på sofaen min og sover. Den ene armen ligger på kinnet hennes. Av og til kommer en bitteliten lyd fra henne. Hjertet mitt er fullt av henne. Hun dufter søtt av melk og baby. Hun er så myk og nydelig, akkurat slik en nyfødt baby er.
Men i dag gikk det opp for meg at ikke alle er like overstrømmende begeistret over slike nydelige, små skjønnheter som det jeg er. Allan på 5 år sto og betraktet den nye kusinen sin mens han strøk henne over kinnet.
“Du mommo,” sa han med alvorlig mine, ” jeg syns hun ligner et monster, jeg! Hun har så store øyner, og så lager hun monstergrimaser!”
Jeg ser ikke antydning til monster i det lille søte fjeset hennes. Jeg ser fremdeles bare verdens nydeligste baby.
